Edel Janita

Det er iallefall det jeg tror Emilian tenker om oss i det vi leverer han i barnehagen. I dag var både jeg og Bjarte med han, var der i tjue minutter, for så å dra igjen og være borte i litt over en time. Emilian har visst vært hysterisk nitti prosent av den tiden, etter som jeg forsto. Nå begynner jeg å lure på om dette rett og slett aldri kommer til å gå seg til. Vel, vi får prøve på igjen i morgen!

"Må jeg virkelig i barnehagen, mamma?!"

"Hmm... Okei da, jeg kan gi det ett forsøk!"

Pent med sokkene utenpå buksa, Edel. Veldig pent!

"Nå vil jeg ikke dra likevel...."

Nå ligger stabeiste vårt og sover søtt i sin egen seng. Det er jo utrolig bare det. I går satt jeg i et hjørne på rommet hans i to timer før han sovnet, her gjelder det å være hard og stå på sitt. Han blir jo helt hysterisk hvis jeg forlater rommet før han sovner, og da gråter han til han begynner å hoste så mye at han kaster opp. Ikke liker jeg at han skal skrike seg i søvn heller, slik de råder meg til på helsestasjonen. Han skal ikke være alene og være redd før han sovner, mener nå jeg. Derfor sitter jeg i et hjørne slik at han ser meg, uten å si et eneste ord. I to timer. Man blir faktisk sliten av det også. Satser iallefall på at det blir bedre etter hvert, og at han skjønner at han ikke kommer noen vei med å protestere. Det er rart med det, men de er faktisk ganske så utspekulerte disse små, og de vet hvordan de skal få det som de vil. I de siste ukene har vi ikke hatt en eneste kveld uten at han våknet og har vært umulig, og vi har vært alt for flinke til å gi etter.  Men ikke nå lengre - nå tar jeg opp kampen jeg også, så får vi se hvem som går seirende ut, hehe. ;-) Det er ikke en 1,5-åring som skal bestemme her i huset iallefall!

Ha en fin dag videre, så skrives vi!