Edel Janita

De siste dagene har både vært stressende og veldig triste på samme tid. Jeg hadde jo eksamen i går, og måtte derfor kjøre oppover til Trondheim på mandag, sove ei natt på hotell for så å ta eksamen dagen etter. Bare timer før jeg reiste fikk vi beskjed om at mormor hadde blitt veldig dårlig. Legene sa at hun var så dårlig at de ville slutte med dialysebehandlingen hennes, noe som til slutt ville føre til nyresvikt. Mormor hadde kreft, og kreften hadde blitt så hissig den siste tiden, at legen mente hun bare hadde 3-6 dager igjen å leve. De mente også at det å dø av nyresvikt var en mye finere død enn å dø av selve kreften. Om hun hadde fortsatt dialysebehandlingen ville kreften uansett tatt overhånd, og hun ville fått noen smertefulle siste dager. Beskjeden kom som et sjokk på oss alle, for selv om man vet at det en dag skal skje, så klarer man aldri å forberede seg på det når dagen faktisk er der. Natt til onsdag døde hun. Sovnet stille inn på sjukeheimen rett nedenfor oss. Hun hadde det ikke vondt, og hun var ikke alene. Det var det viktigste for oss. Mamma lot være å fortelle meg at hun var død før etter at jeg var ferdig med eksamen, slik at jeg skulle klare å konsentrere meg. Det var utrolig vanskelig likevel, for man sitter på en måte med en følelse om at noe ikke stemmer. Eksamen gikk ikke spesielt bra, med andre ord. På tirsdag er det begravelse, og det er selvsagt den dagen jeg har min andre eksamen. Jeg har så utrolig lyst å være med i begravelsen, men jeg kan ikke. Det gjør meg utrolig trist, men likevel må jeg gjennomføre eksamen. Aller mest har jeg bare lyst å droppe hele greia, men jeg vet at livet må gå videre, og at mormor hadde ønsket at jeg skulle gjennomføre eksamen. Det bare må gjøres. 

Mormor og Emilian for litt over et halvt år siden. Verdens beste mormor og oldemor. ♥