Edel Janita

Dere vet følelsen av å møte en dere rett og slett ikke tåler trynet på? En som irriterer deg uansett hvor du er, hva du gjør og ikke gjør. En du vet du er nødt til å forholde deg til en stund framover, selv om det er det siste du har lyst til. Det gir deg hodeverk, søvnløse netter og irritable tanker. Ja, du får rett og slett lyst til å kaste ham i ovnen å se det brenne sakt men sikkert bort. Jeg har møtt en sånn nå, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre...

Jeg tåler ikke trynet på deg (eller får jeg si, permen på den), stygge lærebok!

Okei, jeg er litt barnslig. Men det er faktisk sant, jeg får frysninger av å se på den. I dag har jeg funnet på ting jeg bare må gjøre, kun for å utsette lesingen til en annen dag. Mens Emilian sov bestemte jeg meg for å bruke tiden på å rydde, og det sier vel sitt. Jeg har til og med vært i sentrum for å bruke penger jeg ikke har, kun for å drøye tiden. Men nå sitter jeg her da, og grøsser innvendig. Det har seg nemlig slik at en del av timene mine i år er obligatoriske, noe jeg var overbevist om at ikke var tilfellet. Det vil altså si at jeg må være i Trondheim for å få med meg noen timer her og der. Det tar sju timer fra Sandane til Trondheim med bil... Emilian har ikke barnehageplass, Bjarte er på jobb, og jeg kan ikke pendle med bil hver uke, det koster jo flesk. Jeg vet med andre ord ikke hva jeg skal gjøre. Siste utvei er å ta nattbussen fra Sandane klokka halv ti på kvelden, som tar ni timer, for så å være med på det obligatoriske og hive meg på nattbussen ned igjen samme dag. Håpløst, ikke sant? I tillegg er jeg helt avhengig av å ha barnevakt for Emilian mens Bjarte er på jobb. Men, på tross av elendigheten og stresset, så har jeg én ting klart for meg, og det er at jeg skal fullføre dette året, og få bachelorgraden min til sommeren!

Nå er middagen godt plassert i magen, og jeg i sofaen. Det er også tid for å lese et kapittel i kvalitativ psykologi. Tenk positivt, Edel. :-)