Edel Janita

Jeg må ærlig innrømme at jeg har blitt bortskjemt det siste året med tanke på å ha høye krav til meg selv. Og med det tenker jeg selvagt på studiene. Det kan ikke beskrives med ord hvor godt det har vært å ikke ha høye krav og forventninger til å prestere på det faglige planet, og jeg føler meg langt ifra klar til å kaste meg ut der igjen Tanken stresser meg noe forferdelig, og den spiser meg bokstavelig talt opp innvendig. Jeg er redd og fortvilet, frustrert og usikker.

Misforstå meg rett, jeg elsker å studere, og jeg elsker friheten det fører med seg sammenlignet med arbeidslivet. Jeg elsker å tilegne meg kunnskap og lære videre til andre. Mest av alt elsker jeg følelsen gode resultater gir meg, følelsen av å se en toppkarakter på papiret og mest av alt føleslen av å mestre noe. Følelsen av å innfri forventningene mennesken rundt meg har hatt, og selvtilliten og troen det har ført meg seg. Det er iallefall slik jeg har vært vant til å ha det...

Det er ikke slik det føles nå lengre. Jeg er stressa og ser ikke helt hvordan jeg skal klare å få gjennomført dette studieåret. Jeg bor på Sandane, men skal i teorien studere i Troneheim. Jeg er nå nødt til å studere dette året hjemmefra på grunn av valg jeg selv har gjort, og valg jeg fortsatt står for og mener er best for meg personlig og omgivelsene rundt meg. Det er helt klart ikke det beste med tanke på studiene, og det stresser meg noe voldsomt. Jeg er livredd for å mislykkes, livredd for å ikke være god nok. Vi har alle ting vi er spesielt gode i, ting som på en måte er vår "greie". Skole og studier har vært min, det har vært på skolen jeg har vært flink, og det jeg har trøstet meg med når andre ting i livet ikke har gått like bra. Vi er alle avhengige av å vite at vi er flinke i noe, og da gjerne ting som også har en betydning i livet. Det er ingen god følelse å vite at jeg kanskje ikke lengre er like flink, og jeg føler det går ut over alt annet rundt meg. Dagene flyr, timene raser av sted, og studiestart er like rundt hjørnet. Dette kommer til å bli to harde semester. Mitt siste år i bachelorgraden i psykologi. Det vanskeligste året. Det må virkelig gå bra... Å ja, jeg har en evne til å tenke negativt, da blir jeg iallefall ikke skuffet.

Bilde fra høsten 2008, første semester på psykologi.